BLÅ MAGI

Husker du den 22. september 2010? Det gjør jeg. For meg overgår denne dagen nesten selve cupfinalen på Ullevaal. Det var et magisk preg over hele dagen og alle omstendighetene som til slutt vippet i vår favør. Jeg skjønte at det var noe på gang da folk begynte å samle seg på Z fra klokka halv tre på ettermiddagen. Det var et eller annet med stemningen, noe som vanskelig kan beskrives med ord.

Tribunerøsten mimrer tilbake til forrige oppgjør mot Odd på Marienlyst.

Tidlig på ettermiddagen var stemningen var upåklagelig, og merkelige er at den bare ble bedre og bedre. På skjermene rundt om i lokalet flimret den andre semifinalen hvor Follo kjempet en desperat kamp mot overmakten. Hadde noen egentlig tro på at Follo kunne greie det? De hadde riktignok slått ut både Lillestrøm og Sogndal på sin vei til semien, men nå var det vel stopp? Rosenborg. Mesterklubben med 22 seriegull og ni NM-titler på samvittigheten kunne ikke tape mot en gjeng deltidsspillere i rosa drakter. Det var utenkelig.
Alt så ut til å gå som planlagt da RBK gikk opp i ledelsen etter kun fem minutters spill. Om noen noen gang hadde hatt et ørlite håp om å kanskje møte Follo i en eventuell finale, var det nå forsvunnet en gang for alle. Vi nærmer oss pause. Jeg har forlengst gitt opp håpet om et lett bytte i finalen, og konsentrerer meg om å dempe kampnervene med en halvliter utendørs. Plutselig eksploderer det inne. Follo har utlignet. Fem minutter før pause svarer de og det står 1-1. Det som skjer i andre omgang fortoner seg surrealistisk. Kampen alle trodde var avgjort lever plutselig i beste velgående. Selv om Iversen sender RBK opp i føringen igjen et kvarter etter hvilen gir ikke Follo opp.

Drøyt ti minutter etter svarer Eirik Markegård og etter full tid er 2-2. Det blir ekstraomganger. Follo har kjempet som en skadeskutt løve. Finnes det fortsatt krefter igjen? Ekstraomgangene fortoner seg tåkete. Alle stirrer på skjermen. Beseirer Follo RBK er det tidenes mulighet til å sikre seg ny kongepokal. Spenningen er til å ta å føle på. På tampen av andre ekstraomgang setter hjemmelaget den avgjørende scoringen, og det hjelper ikke at Steffen Iversen handser ballen i mål noen minutter etter. Gledesscenene er utrolige. Hadde du ikke visst bedre ville du trodd at vi var en gjeng Follo-supportere i exil i Drammen.

Dette tente lunta som senere detonerte tidenes fyrverkeri på Marienlyst stadion. Selve kampen og resultatet husker nok de fleste. Det som er verdt å bringe tilbake i minnet er den elektriske, og fanatiske innstillingen GodsetUnionen demonstrerte på tribunen. Vi var “på” lenge før avspark og var varme i trøya da hymnen vår runget over anlegget på Marienlyst. Den prestasjonen vi la ned fra begynnelse til slutt i semifinalen mot Odd står frem for meg som en av tidenes sterkeste tribuneprestasjoner. Jeg betviler faktisk at noen andre her i landet kan prestere noe i nærheten av det GodsetUnionen og resten av Drammens-publikumet gjorde denne kvelden.
Alt i alt var det noe magisk og forhekset over hele dagen, og ikke minst gledesscenene som utspillte seg i etterkant. Om du ikke var klar over at Strømsgodset betyr enormt mye for mange fikk du kanskje en viss anelse når du så voksne mannfolk som grein på tribunen.