SIF I RUTE – 19.04.06

Det var et slukøret publikum som ruslet ut av portene på Marienlyst i serieåpninga. Ingen tvil om at det nye mannskapet i perioder viste prov på nye tider, men 1-1 var ikke helt i tråd med hvilke forventninger resultatorienterte drammensere hadde i forkant.

Og sånn skal det jo være.
Vi er Strømsgodset.
Og samler ikke på uavgjortresultater mot Hødd på eget gress.

Krig på dårlig underlag ble det også på Ringerike 2. Påskedag. Og som alltid når Guttene kommer på besøk tar hjemmelaget oppstilling med 11 mann i egen 16-meter. Plutselig handler fotball om alt annet enn å skåre mål.
For en laber gjeng.
Ikke rart det verken er folk eller fe på Jordvollen når de spiller hjemmekamper. Åpenbart at de frykter oss der oppe.

GodsetUnionen hadde satt opp gratis busser og bortimot halve stadion var besatt av tilreisende drammensere. Imponerende oppmøte.
Et vakkert skue på bane og tribune.

Gledelig var det også med debut for Ronny Deila. Ingen tvil om at dette er en klassespiller vi forhåpentligvis skal får mye glede av. Vi krysser lemmer og lår for at Bård Homstøl får stålkontroll på en noe brokene Porsgrunn-rygg.

Men så var det baneforhold og andre vikarierende årsaksforklaringer. Marienlyst Stadion var simpelthen i elendig forfatning og det er grunn til å diskutere hvordan Nadderud i Bærum kan se ut som et stueteppe, mens vår egen hule så ut som en kålåker på Ringerike. Nok om det. Nesten samtlige lag i Norge – og i alle fall i Adeccoligaen – sliter med dårlige baner på våren. Det ble vel ikke akkurat noe nytt fenomen i 2006. Ble derfor en smule overrasket over reaksjonene på Gulskogen da norske baneforhold var oppe på dagsorden i midtuka. Jeg forstår selvsagt at et offensivt og spillende Strømsgodset trives bedre på jevnt og grønt underlag, men etter en slik vinter bør det strengt tatt tas høyde for ukurante forhold i premieren. Vi har riktignok folk med penger og makt i ryggen, men det blir ikke 20 grader og sol i marsmåned selv om du får Siri Kalvig ned på ryggen. Så kan det jo hende at Dag-Eilev Fagermo har vokst opp under helt andre klimatiske forhold i den glamorøse skjønnheten, Akkerhaugen, i Telemark. Der er det nemlig verken vinter eller vår. Blomstene slår ut i sin fulle sats allerede i september, gresset er grønt ved juletider og folk rømmer til badestrender og drikker parasolldrinker på første dagen i januar. Ikke rart treneren vår er et solbrunt sjarmtroll.

Det er 14 dager siden vi sist spilte kamp her på Gamle Gress. Det bør bety at forholdene er langt bedre og at vi endelig kan begynne å spille fotball.

Da skal Follo få problemer.
Store problemer.

SIF-maskineriet er i gang.

Syng høyt – Syng Strømsgodset

C.S