KRISTER ISAKSEN

BIKKJA I TALL OG TEKST.

Enkelte spillere blir husket flere tiår etter karriereslutt på grunn av utallige nettkjenninger, frekke finter eller enestående lojalitet til klubben. Krister Isaksen er en spiller jeg husker godt, men ikke på grunn av noen av de nevnte årsakene.

Kanskje jeg husker han fordi på grunn av kallenavnet Bikkja? Eller var det temperamentet? Hvem glemmer vel bildene fra Sportsrevyen i 1996 etter Godsets hjemmekamp mot Moss i nest siste serierunde. “Jeg sverger! Det var ikke offside!” tryglet/truet “Bikkja” til både dommer og linjemann uten å få gjennomslag. Godset tapte 0-1 og var klare for nedrykk trodde alle, mens Mossekråkene feiret som de hadde vunnet både seriegull, Norgesmesterskapet og Serievinnercuppen.

Selv er hovedpersonen rimelig forsynt med akkurat den episoden, etter å ha blitt påminnet om hendelsen ved en rekke anledninger.

– Jeg har blitt minnet om det dumme opptaket tusen ganger. Det har blitt for mye av det gode, sa Isaksen da han ble intervjuet av Blå Armè Online Fanzine om nedrykksdramaet på tampen av 96-sesongen.

Isaksen prater heller om oppgjøret mot Start helgen etter. Da ble han den store helten, etter å ha satt inn 6-2 scoringen på overtid. Mange husker nok kampen på Kristiansand Stadion i siste serierunde som et nervepirrende drama uten sidestykke. Status før avspark var at SIF måtte vinne med fire mål mot Start for å overleve. I tillegg måtte Moss og Vålerenga avgi poeng hjemme mot henholdsvis Kongsvinger og Stabæk. Da klokka passerte 90 minutter sto det “bare” 2-5 til Godset, og resultatene i de andre to kampene hadde endt med poengdeling på Melløs og borteseier til Stabæk. To minutter på overtid reddet Krister dagen da han banket inn sitt tredje mål.

– Mitt absolutt største øyeblikk som fotballspiller. Aldri har jeg vært gladere på en fotballbane og aldri har jeg scoret et viktigere mål, sier Krister, som paradoksalt nok gjorde Kristiansand Stadion til sin nye hjemmebane etter den kampen.

Skrim, Start og Strømsgodset

Før han ankom SIF og Drammen hadde Kongsberg-gutten innledet fotballkarrieren i lokalklubben Skrim, før han gikk til Start. Før 1991-sesongen ble han hentet til SIF av tidligere landslagssjef Tor Røste Fossen, som skulle lede klubben i en berg og dalbane-sesong av de sjeldne.

– Jeg flyttet til Kristiansand fra Kongsberg som 14 åring. Stefaren min jobbet i militæret og ble omplassert. Dermed ble det klubbskifte fra Skrim til Start. Der gikk jeg gradene, til jeg ble tatt opp i A-stallen som 18-åring forteller Krister.

Etter 1990-sesongen tok Røste Fossen kontakt og lurte på om den anvendlige angriperen var villig til å flytte på seg.

– Jeg var rask til å takke ja, innrømmer Krister.

På denne tiden var det, for de fleste spillerne, ikke snakk om noen lukrative kontrakter som heltids fotballproffer. De aller fleste måtte jobbe ved siden av fotballen for å få endene til å møtes. De årene Bikkja spilte for Godset vekslet han mellom å gå på skole og å jobbe i barnehage.

Debutsesongen i Strømsgodset ble som nevnt preget av enorme kontraster. Sesongen ble avsluttet med seier i cupfinalen mot Rosenborg, men laget endte på sisteplass i serien og rykket ned i 1. divisjon. Selv om hovedpersonen selv ikke fikk spille allverden på grunn av en alvorlig skade, husker han likevel godt hvordan triumfen mot RBK ble feiret.

– Jeg fikk dessverre ikke spille mer enn de to første cupkampene i 1991, jeg brakk leggen i begynnelsen av juni, og gikk skadet resten av sesongen. Jeg husker at Oddemann scoret begge våre mål mot Mjøndalen, og at stemningen var elektrisk. Det kunne jo ikke bli bedre for oss enn å feie over de brune og komme til finalen i en og samme kamp! Selve finalen husker jeg godt, det var en vanvittig spennende kamp. De gledesscenene som ble utløst når dommeren blåste av kommer jeg aldri til å glemme. Heller ikke feiringen på byen den kvelden. Jeg humpet rundt på krykker, og forlenget nok rekonvalsenstiden med en måned eller to den natta, mimrer Bikkja.

Mange minner

I løpet av de seks sesongene han tilbrakte i klubben rakk Krister å være med på mange opp- og nedturer. 1991-sesongen var en merkelig blanding av begge deler, 93-sesongen endte med opprykk til Eliteserien, året etter var det duket for ny cupfinale mot Bodø/Glimt og i ´94 endte vi nok en gang på siste plass i Eliteserien og rykket ned. Naturlig nok skaper denne type resultater mange minner for ettertiden, både blant oss supportere og selvsagt for spillerne som selv innehadde hovedrollene i dramaene som utspilte seg sesong etter sesong. For Kristers del er det spesielt en kamp han husker ekstra godt.

– Kvalikken mot Sogndal i ´95. Jeg husker at jeg scoret to enkle mål etter innlegg fra venstre kant. Jeg tror vi ledet 2-0 etter 20 minutter, så fikk jeg et helt uforståelig gult kort etter å ha blitt overfalt av en Sogndal-spiller som fikk rødt i samme episode. Noen minutter senere fikk jeg et helt idiotisk men denne gangen korrekt gult kort for holding i trøya, og ble dermed utvist. Tror ikke vi hadde passert halvtimen da det skjedde. Den neste timen følte jeg meg veldig schizofren. Jeg var veldig høyt oppe etter å ha scoret to i en så viktig kamp, samtidig som jeg forsto at utvisningen min ville få veldig mye oppmerksomhet om vi ikke skulle vinne sammenlagt. Vi vant 3-1 hjemme. Returoppgjøret på Fosshaugane var for meg en helt grusom opplevelse, jeg hadde fått fortjent refs av Dag Vidar og nervene mine var mildt sagt i ulage. Oppgjøret endte 0-0 og det var første og siste gang jeg tok til tårene etter en fotballkamp, forteller Isaksen.

Etter 48 nettkjenninger på 114 kamper fra 1991 til ´96 satt Bikkja kursen tilbake mot Kristiansand på grunn av datteren sin som på den tiden bodde der nede. Han spilte for Start i ´97 og ´98 før han la støvlene på hylla i løpet av 1999-sesongen.

Alt i alt huskes Krister Isaksen som en oppofrende sliter som alltid spilte med “hjertet utapå drakta”, samt at han hadde stor løpskapasitet. Det var antakeligvis på grunn av dette han fikk det flotte kallenavnet Bikkja. Hvem som fant det på vet han faktisk ikke selv, og han ble aldri kvitt det så lenge han spilte i Strømsgodset.

– Jeg kan vel ikke legge skjul på at det fantes mange ”kulere” kallenavn enn det, men det sa vel litt om spillestilen min så upassende var det nok ikke, sier Krister med et smil.

Den dag i dag er han fortsatt lidenskapelig Godset-supporter, i likhet med de to sønnene sine og han følger nøye med på hva som skjer i klubben. Bikkja glemmer ikke Godset, og Godset glemmer ikke Bikkja med det første. Hverken spilleren eller kallenavnet.

Artikkelforfatter: Eirik Solberg