Meny 
Lukk 
E-CUP MED STRØMSGODSET. LOVE IT!
Denne turen gikk inn i historiebøkene som tidenes bortetur. En slik begivenhet kan vanskelig beskrives med ord. Her er et forsøk.
Det er tidlig tirsdag morgen. Vekkeklokka står på 06.00 men jeg er allerede oppe etter en natt med lite søvn. Når sjansen en sjelden gang byr seg for å oppleve Strømsgodset-familien på kontinentet er man spent og nervøs, blant annet for å forsove seg og gå glipp av hele greia. Etter en kort kjøretur er bagasje og passasjerer sjekket inn på Gardermoen, Tax Free-sprit ligger i håndbagasjen og de første halvliterene står på bordet. Drøyt 10 forventningsfulle SIF-supportere sitter samlet rundt et bord i akevitt-baren og venter på flyet, som skal ta oss sørover mot Amsterdam før vi endelig skal sette kursen mot Madrid.
Hola Madrid!
Etter en kort mellomlanding ankommer vi Madrid tirsdag ettermiddag. Drosjer kapres på flyplassen for å bringe oss til standsmessige Hotel Urban midt i sentrum. Fint skal det være når finfolket besøker “Syden”. Fem stjerner, portier med flott uniform i døra, pikkolo som henter guttenes bagasje og takterrasse med bar og basseng. Love it. Selv om hotellet er både fint og flott frister det ikke å tilbringe mer tid enn nødvendig der for øyeblikket. Etter en lang reise frister det med passende mat og drikke etterfulgt av storbyens uteliv. I sentrum vrimler det av innkastere som alle lokker med “free shots” og det som verre er. Etter en snartur innom en av disse plassene, hvor vi fikk servert hver vår shot som smakte like sterkt som ublandet saft, går turen videre til standsmessige Penthouse. Takterrasse med utested i ekte lounge-stil på byens tak. Love it. Sakte men sikkert begynner det å tynnes i rekkene av drammensere etterhvert som timene går. De ivrigste gir seg ikke før klokka er nærmere sju på morgenkvisten. Begynnelsen på onsdagen stod noe i kontrast til nattklubbene og barene vi besøkte timene før med et besøk på det berømte Prado-museet. Dette enorme galleriet huser blant annet mesterverker av kunstnere som Rembrandt, Rafael og Goya. Fin opplevelse å ha fått med seg før vi satt kursen tilbake mot sentrum for shopping. Etter litt rekognosering finner vi raskt ut at tredje etasje i det enorme kjøpesenteret El Corte Ingles er det reneste eldorado for kjøpelystne typer. Jakker, gensere og passende skjorter for herremenn blir med i bagasjen hjem. Det er nesten så man gleder seg til sommeren er over og det blir kjøligere vær.
Pub crawl
Hittil har tempoet vært enormt høyt og det har vært lite tid til velfortjent avkobling. Derfor satt vi kursen tilbake til hotellet for å nyte dets fasiliteter i toppetasjen. Etterhvert som timene går ankommer det stadig flere folk fra Drammen og slutter seg til den store lykkelige Godset-familien som nyter sol og sprudlende drikkevarer. På dette tidspunktet trodde jeg ikke livet kunne bli bedre, men der tok jeg feil. Ekstremt feil. Etter middagen var unnagjort gikk vi tilbake til O´Neill´s, en enorm irsk pub midt i sentrum, hvor vi hadde kost oss kvelden før for å samle troppene. Stadig flere meldte sin ankomst til byen og det var på tide å møtes for og kjøre seg kraftig opp. Scenene som utspilte seg da enda flere kjente fjes ramlet inn på puben var overveldende. Folk var overstadig begeistret for å se hverandre og stemningen bygget seg sakte men sikkert opp. Etter noen meldinger frem og tilbake var det klart at en annen stor gjeng befant seg på en pub like i nærheten. Vi drakk opp og gikk i samlet flokk for å slå oss sammen og sette stedet på hodet. Snart talte gjengen røslige 150 drammensere. Alle formkurver pekte rett til himmels. Scenene som utspilte seg og stemningen vi skapte nede i kjelleren på puben Dubliners kan ikke beskrives med ord. Du må ha opplevd det for å skjønne hvordan det var. Pilsen flommet og volumet var helt virkelighetsfjernt. Et øyeblikk trodde jeg hele taket skulle lette da samtlige hoppet og sang vår herlige nidvise til 3050. Det var fantastisk, overveldende, utrolig, magisk, episk, uforglemmelig og sinnsykt. En episode jeg og alle andre som var der vil huske så lenge vi lever og tenke tilbake til med et stort smil om munnen.
Klimaks
Onsdagskvelden var en herlig opplevelse. Dette kunne simpelthen ikke toppes, tenkte jeg for meg selv da jeg var på vei for å hente kampbilletter dagen etter. Nok en gang skulle jeg ta feil. Total skivebom faktisk. Etter to begivenhetsrike døgn var det viktig å spare litt på kreftene før vi skulle kjøre oss opp før matchen. Litt mer shopping, Burger King og bading gjorde susen og rundt klokka fire var vi på plass på O´Neill´s nok en gang. Flere timer før kampstart strømmet det på med tilreisende SIF-supportere. Puben ble passelig dekorert med flagg og bannere både på utsiden og innsiden. Det var først nå det ble klart hvor mange som hadde tatt turen sørover for å få med seg kampen. Totalt vil jeg anslå at vi kan ha vært så mange som 250-300 tilreisende samlet. Stemningen var upåklagelig, men ble bare bedre og bedre. Mer 3050-hoppesang, mer skåling, skråling, mer kjentfolk og gruppebilde av hele gjengen ute i gata. Uforglemmelig. Da klokka viste 20.00 var det på tide å reise til stadion. Ikke en hvilken som helst stadion a la Voldsløkka, Åråsen eller noe lignende men Estadio Vicente Calderon. Atletico Madrids storstue som rommer knappe 55.000 tilskuere. Det monumentale byggverket raget høyt til værs og var synlig på god avstand da vi nærmet oss i drosja. Utenfor var det febrilsk profilbilde-knipsing fra mange av de tilreisende. Vel inne på stadion ble vi plassert høyest og lengst vekk fra både gressmatta og hjemmefansen, men til tross for dette hadde vi en himmelsk utsikt og oversikt. Dessverre førte det til at gutta på banen ikke hørte noe fra oss selv om vi holdt det gående fra lenge før kampstart til en halvtimes tid etter dommeren hadde blåst av. Selve kampen skal vi ikke omtale, annet enn at det var en mektig opplevelse å se at vi til tider hang meget godt med. Atletico scorer to mål i verdensklasse, men et fortjent rødt kort og Storflors goal gjorde at vi kunne feire som vi hadde vunnet 0-5. Da vi returnerte tilbake til puben etter match var stemningen hyggelig men langt mer behersket. De fleste fikk seg en aldri så liten utladning etter timesvis med herjing og høydepunkter på rad og rekke. Det vi hadde drømt om og gledet oss til hver bidige dag siden vi vant cupfinalen i november var nå historie. Jeg tror flere enn meg selv der og da ønsket at det var mulig å skru klokka noen timer tilbake for å kunne oppleve alt sammen en gang til. Tidlig fredag formiddag gikk flyet tilbake mot Norge og på ettermiddagen landet vi slitne, men svært fornøyde, på Gardermoen med et fint resultat og fine opplevelser i bagasjen. Madrid 2011, en uforglemmelig opplevelse.
Artikkelforfatter: Eirik Solberg Forsidefoto: Marius Gravdal