Kampen mot Brann er en slik opplevelse man lever og ånder for som fotballsupporter. Både prestasjonen vår på tribunen og den heroiske innsatsen som spillerne demonstrerte på banen gjorde meg stolt. Stolt av det vi hadde greid akkurat der og da, men også stum av beundring for den fremgangen klubben og laget viser.
Tribunerøsten er tilfreds med å ha slått Brann.
Brann-kampen synliggjør for meg forskjellen på “gamle” og “nye” Strømsgodset. Nye Strømsgodset er i ferd med å skape en kultur hvor vi er best når det gjelder. Vi har nærmest gjort det til en vane å hente frem uante ferdigheter når vi trenger det som mest. Hvem glemmer vel opprykksfinalen mot AaFK i oktober 2006, 1-1 borte mot FFK i 2007, 2-1-seiern mot Viking i nest siste serierunde 2009 eller semifinalen mot Odd?
Nå ser jeg konturene av et lag som avgjør stadig flere kamper i sin favør, men som kjemper i motsatt ende av tabellen enn hva vi har vært vant med tidligere. I takt med spillernes prestasjoner må også vi på tribunen også stille høyere krav til oss selv. Hjemme på Marienlyst skal vi være en medspiller og regne med som sørger for at flere og flere poeng blir igjen i Drammen. Husk at Gulskogen senter-tribunen er en tribune for stående og syngende supportere. Alle som løser billett til denne tribunen har et ansvar. Et ansvar for å bidra til å styrke den verbale tribunekulturen GodsetUnionen står for.
Avslutningen mot Brann var en spesiell, og øyeblikket da kampen blåses av blir utvilsomt et minne for livet. På tribunen vår trigget Birgers goal minutter før slutt en fandenivoldsk mentalitet og mobiliserte alt vi hadde igjen av krefter. Derfor var det komplett umulig å høre dommerfløyta. DT og OKK-tribunen ga oss imidlertid signalet alle ventet på, og det var en enormt mektig og minneverdig opplevelse å se jubel-scenene før det gikk opp for oss at det hele var over.
Opplevelser som hjemmekampen mot Brann og 3050 i cupen er slikt som gjør livet verdt å leve.
Når vant dere noe sist, 3050?
Vakre stolte hvite blåe,
Strømsgodset fra Drammen by!