TOR ALSAKER-NØSTDAHL

Vi har hatt Nøstdahl, Inge Thun og Steinar P… Her får du møte førstnevnte. Mannen mange mener er den beste forsvarsspilleren som har spilt i blått og hvitt.

Tor Alsaker-Nøstdahl tilhører i likhet med Steinar Pettersen og Inge Thun den fantastiske årgangen som banet seg vei i seriesystemet på 60-tallet, og var med å sette SIF på fotballkartet. Mens Steinar P bokstavelig talt terroriserte motstanderlagets forsvarsspillere, var Alsaker-Nøstdahl Strømsgodsets hærfører i midtforsvaret. Han er, sammen med Inge Thun, den spilleren som står oppført med flest obligatoriske kamper i serie i cup for klubben. Totalt spilte han respektable 329 kamper, samtlige fra start, og scoret fire mål fra han debuterte som 16-åring i 1962 til han la opp i 1977.

Mange hevder at forsvarsklippen er den beste midtstopperen som noen sinne har spilt for Strømsgodset. De som var så heldige å få oppleve dette SIF-mannskapet i aksjon tegner et bilde av en seriøs og begavet idrettsmann.

– Min største styrke på banen var nok hurtigheten. I tillegg hadde jeg en god pasningsfot og jeg var bestandig glad i å trene, forteller Alsaker-Nøstdahl om sine egne ferdigheter.

Det er vanskelig å sammenligne den tidligere profilen med noen av forsvarerne som har spilt for SIF i nyere tid. Da jeg konfronterte hovedpersonen med spørsmålet måtte han ha betekningstid. Litt etter litt kom navn på flere tidligere midtstoppere som har gjort det bra i SIF-drakta, men ingen av de var egentlig like han selv når det kom til stykket. Trolig ville det mest beskrivende være å tenke seg en betraktelig raskere utgave av Alexander Aas. Hurtighet, lojalitet og talent i en og samme pakke.

Avgjørende marginer

Kameratgjengen sørget i løpet av kort tid for å forvandlet Strømsgodset fra en lokal bydelsklubb til et topplag i nasjonal målestokk. Det Alsaker-Nøstdahl selv husker best fra karrieren er at alle de tre opprykkene ble avgjort helt på slutten i ekte «SIF-stil».

– Det sies at hellet forfølger gode lag. Vi hadde nok litt ekstra tur da vi rykket opp tre ganger på rad, men det var nok heller ingen tilfeldighet at det bikket vår vei. Det var tross alt seks stykker på det laget som etterhvert endte opp som landslagsaktuelle og fikk kamper med flagget på brystet.

Da Godset rykket opp fra 4. til 3. divisjon stod det avgjørende slaget mot Kjellmyra i kvalifiseringskampen.

– Vi hadde maksimalt flaks som ikke tapte mer enn 3-2 der oppe. Hjemme hadde vi vunnet 3-1 og dermed var opprykket sikret, forteller Alsaker-Nøstdahl.

Sesongen etter trengte SIF hjelp av de høyere makter, etter at siste serierunde endte med 0-0 mot Sagene. Bykollega Drafn skulle møte HamKam, og vinneren av den kampen ville passere Strømsgodset på tabellen og stikke av med avdelingsseieren. Heldigvis endte kampen uavgjort og SIF vant avdelingen foran Drafn på målforskjell og opprykk til 2. divisjon var et faktum. Året etter utspilte det seg et lignende scenario da Steinar Pettersen avgjorde i siste serierunde mot Raufoss. Nok en gang var SIF foran på målforskjell, men denne gangen måtte Aurskog bite i det sure eplet. Godset var klare for 1. divisjon for første gang i historien!

– Laget som til slutt endte opp i den øverste divisjonen og vant The Double var et jevnt besatt mannskap med en solid sentrallinje. I tillegg hadde vi noen enestående enkeltspillere som passet godt inn i 4-4-1-1 eller 3-4-3-formasjon vi brukte på denne tiden, forteller Alsaker-Nøstdahl.

Store kontraster

Siden den gang har det skjedd enorme forandringer både på tribunen og på banen når Strømsgodset spiller. Mens spillerne nå er heltidsansatte fotballproffer måtte samtlige jobbe ved siden av fotballen i «gamle dager».

– Vi fikk ingen lønn, men treningsutstyr fikk vi sponset etterhvert som vi kom oss litt oppover i divisjonene. På den tiden var det ikke verken vanlig eller tillatt å betale premiepenger til spillerne, selv ikke da vi vant både serien og cupen. Derimot fikk vi en fin tur med våre respektive til Kanarieøyene etter dobbeltseieren i 1970.

Ettersom spillerne ikke tjente penger eller fikk noen økonomisk kompensasjon hendte det at enkelte måtte prioritere vekk treninger med laget.

– Jeg husker Jan Kristiansen som jeg spilte sammen med. Han jobbet skift ute på Gullaug og fikk dermed kun trent med laget annenhver uke. De ukene han jobbet fikk han hjelp av støtteapparatet til å gjennomføre egentrening.

Store kontraster er det også på supportersiden. Det var først på 90-tallet at det begynte å vokse frem organiserte supporterklubber rundt om i Norges land.

– Engasjementet var stort også den gangen jeg spilte. Den største forskjellen fra i dag er nok at det var veldig få folk som så oss på bortebane hvis vi ikke spilte rett i nærheten. Spilte vi i Oslo var det nesten som å være på Marienlyst. Da var det ofte like mange drammensere på tribunen som hjemmesupportere, forteller Alsaker-Nøstdahl som også føyer til at han er svært fornøyd med GodsetUnionens innsats og prestasjoner på tribunen.

Klubbspilleren

Tor Alsaker-Nøstdahl er hva man på godt norsk kaller en klubbspiller. En spiller som bestandig har holdt seg til en og samme klubb, og som heller aldri har vurdert å iføre seg en annen drakt enn den marineblå med SIF-logo på brystet. I likhet med Steinar P ble han også forsøkt fristet bort fra Strømsgodset.

– Jeg fikk en telefon fra IFK Göteborg som var svært interessert. De tilbød en skoleplass som kompensasjon. Det var forsåvidt en hyggelig henvendelse men jeg tok det aldri som noe mer enn et kompliment. Det var i bunn og grunn aldri noe alternativ å forlate Strømsgodset og Drammen til fordel for IFK, forteller Alsaker-Nøstdahl.

Slike holdninger, både på og utenfor banen, har selvsagt ført til en legendestatus for den tidligere stopperkjempen i SIF-miljøet. Selv i dag, mange år etter at den aktive karrieren ble avsluttet opplever han av og til å bli gjenkjent.

– Det er mange som drar kjensel på meg, selv om det har gått mange år siden jeg la opp. Kanskje ikke så rart, siden halve byen pleide å gå på kamp, avslutter Alsaker-Nøstdahl spørrende.

Tor Alsaker-Nøstdahl er, sammen med Inge Thun, den spilleren som har spilt flest obligatoriske kamper for Strømsgodset med 329 kamper. I tillegg fikk han 10 kamper med flagget på brystet for landslaget i fotball. Han ble Norgesmester i ’69, ’70 og ’73, samt seriemester i ’70. Han ble kåret til årets spiller på VGs spillerbørs da vi tok ‘The Double’, en utmerkelse ingen andre SIF-spillere har fått verken før eller siden. Som takk for en fantastisk innsats på banen som spiller og gjennom utalliger verv og funksjoner i klubben har han blitt utnevnt  til æresmedlem i Strømsgodset.

Artikkelforfatter: Eirik Solberg